Aron, mitt alt.

Jeg tenkte kanskje jeg kunne forklare litt hvem Aron egentlig var. Han var mer enn bare kjæresten min. Han var samboeren min, min nærmeste venn, allierte og den som forstod meg best. Der er ingen andre som ham, og jeg gav ham hele hjertet mitt.

Min Aron gikk bort i januar 2009. Det gikk fort i svingene for oss, og ingen av oss skjønte egentlig hva som var i ferd med å skje. Aron var syk i litt over en måned etter at det ble oppdaget kreft hos ham. Vi visste at vi kom til å miste ham, men ingen var forberedt på at det skulle gå så fort. Vi hadde et håp om at vi skulle få beholde ham lengre enn som så. Han hadde enda utrolig mye å gi til verden, og han hadde et ønske om å gjøre en forskjell.

Og gjett om han utgjorde en forskjell. Han var hele min verden, og på mange måter er han det enda. Hvor enn jeg snur meg, ser jeg ham. Han er ikke her fysisk, men han har satt sitt preg på verden.  I alle fall for min del. Det er i skrivende stund sen vårpart, snart sommer. Over alt hvor jeg ser, er der prestekraver. Vår blomst. Aron brukte vår første sommer på å plukke dem overalt, og legge dem overalt. En kveld jeg var på jobb, fylte Aron hele vesken min med blomster. Så jeg velger å tro at Aron enda skal få merke denne verden en god stund til.

Aron og jeg hadde en koselig leilighet som gjenspeilet oss. Vi hadde lagt mye tid og energi ned i denne leiligheten som vi hadde i tre år. Jeg oppdaget da jeg mistet Aron at det som gav leiligheten varme og skapte et hjem ut av den, var ham. Det var ikke noe igjen for meg i leiligheten uten ham.

Aron lyste av livsglede og entusiasme. Jeg tror Aron er den eneste som har spilt gitar i et rockeband, og vært på scenen med et konstant smil. Aron var alltid glad når han fikk holde på med musikk eller kunsten sin. Han var en fantastisk gitarist og en utrolig kunstner. Det jeg verdsetter mest av tingene hans som jeg ikke klarer å gi slipp på, er bildene og gitarene. Og minnene.

Og gud, minnene. Minnene som jeg fikk dele med ham. Jeg er glad for at jeg har så mange av minnene, og ikke minst at jeg har nesten alt festet på fotografier. Jeg har min vakre Aron på bilder, i det minste.

Skatten min, jeg håper at du har det bra. Jeg savner deg noe helt forferdelig. Verden er grå igjen, selv om det er vår. Du tok med deg de fineste fargestiftene mine da du dro. Du tok med deg hjertet mitt. Tusen takk for alt, jeg kommer aldri til å glemme noe. Jeg elsker deg.

Du var alt jeg kunne bedt om