Mylian, dønn ærlig.
I januar 2009 mistet verden et stort menneske. Aron anfektet mange mennesker, og hadde en enorm vennekrets. Han hadde en stor familie, en datter, og en nydelig samboer. Den kalde vinterdagen i 2009 var meget tung for mange av oss som elsket Aron Calvaros. Aron kjempet en kortvarig kamp mot kreft, og var ikke lenge syk før slaget var tapt.
Denne bloggen har fra mai 2009 og frem til april 2011 vært viet hans kjæres ferd etter bortgangen. Mylian har vært sterk, sårbar, trist, sint, munter, og utrolig skarp. Hun har observert verden rundt seg med skråblikk, og for oss som kjenner henne godt, har det vært en fryd å lese. Hun har innviet oss i en hverdag som for mange er utenkelig. Men det som skiller henne ut fra andre, er at hun har latt oss ta del i en magisk kjærlighetshistorie mellom to unike mennesker. Ferden var et eventyr Disney verdig.
Mylian er en høyreist dame med mange interesser. Hun har med sine brune øyne observert verden skarpt de siste årene, og kaster seg gjerne inn i en varm diskusjon med glede. Litteratur, musikk, kunst, mennesker og dans har alltid vært sentralt for henne. Hun har utfoldet seg her i bloggen litteraturmessig. Hun har spilt piano i en årrekke, og har brukt mye tid de siste årene på å lære seg chellospilling. Hun har vært en strålende kunstner og danser så lenge vi kan huske. Hun har tatt i bruk sine egne evner til å formidle alt som er vakkert her i verden! Ikke alt har vært like vakkert, men på en vakker måte har hun klart å formidle også det. Mylian bidro i 2010 til boka “Fordi jeg fortjener det?” av Kristin Oudmayer, og har før det bidratt anomymt til fire forskjellige utgivelser.
Mylian har fungert som ekstramamma for Arons datter, og har viet Milla og hennes gudbarn mye tid. Disse barna er øyenstenene hennes. Utover disse barna har Mylian elsket jobben sin. Hun har lagt mye ekstra arbeid i jobben, og har elsket hvert et øyeblikk med gjestene. Hun gjør med disse menneskene som alltid – gir mye av seg selv, ubetinget.
For et år siden begynte Mylian, etter mye oppfordring fra faste blogglesere, et skriveprosjekt. Det har tatt mye av Mylians tid, og det har vært en mentalt oppgjør. Hun har skrevet fra dagen hun møtte Aron, til den natten han sovnet inn. Bokprosjektet var nesten klart for å bli avsluttet, da Mylian begynte å kjenne seg dårlig. Etter noen sykehusrunder viste det seg at Mylian skulle måtte kjempe samme kamp som Aron. Hun har fått påvist benmargskreft, og den har vist seg å være aggressiv. Nå har bokprosjektet blitt lagt til side, vi fokuserer heretter for fullt på å bli kvitt kreften!
Mylian selv uttrykker et stort savn etter å jobbe med kunst, musikk og skriving, og der strekker nok endel av oss rundt henne til kort. Vi kan ikke hjelpe med hverken musikken eller malingen, men vi skal prøve å legge så mye til rette for at hun får skrevet. For Mylian har det vært viktig og finne frem bloggen igjen, og for å finne styrke nok en gang gjennom skriving. Vi håper dere som har fulgt Mylian gjennom mye siden Arons bortgang kanskje finner de varme ordene til henne en gang til. Kryss fingre, tær, armer, føtter. Kryss alt som kan krysses, vi trenger det i tiden fremover, vi kan rett og slett ikke miste flere engler!
Ingunn og Sofia
Venninne, og Arons mamma.
