Sliten og litt maktesløs.

Kur etter kur etter kur. Nedtur etter nedtur etter nedtur. Jeg er sliten og lei. Og ganske maktesløs. Kroppen min jobber imot meg. Jeg er sint. Halvt menneske.

Kroppen min har totalforrådt meg. Den funker slettes ikke slik som den skal! Ikke er speilbildet jeg ser mitt eget. Det er et fremmed menneske som ser mot meg. Tomt blikk. Fæle armer. Enda verre ben. For å ikke snakke om hva som skjedde med håret. Blått, gult, lilla. Jeg ligner et fargekart enkelte steder. Vonde kurer. Dumme knær som ikke funker. Forhatt rullestol. Kroppen jeg engang trivdes i har sviktet meg, og blitt mitt fengsel.

Noen på huset spiller Creed. One Last Breath. Jeg ser ironien. Tar meg i å le høyt for første gang på lenge. Tenker langt tilbake. Jeg elsket denne sangen som tenåring. Jeg husker ikke om jeg forelsket meg i vokalen, gitarspillet eller teksten. Nå håner sangen meg. Er jeg så nær egen kant? Skal jeg le eller grine? Ironi har fått ny betydning. Aron. Ironi.

Igjen forbanner jeg Aron. Han fikk det lett. Han ble syk, ble verre, fikk sovne inn. I mine armer. Angeren tar meg. Det var ikke lett for ham heller. Igjen ser jeg ironien. Tidsperspektiv. Aron var syk i en måned. Den måneden virker uendelig langt borte nå. 2009 var nesten igår, men det er lenge siden også. Den måneden var også ganske lang, når jeg tenker meg om. Tankene spinner videre.

Tankene spinner seg til et fryktelig slemt sted. Til boken “Idas dans”. Dumme, dumme boka. Teite Ida med den pokkers optimismen! Teite Gunnhild som skrev boken. Tankene spinner i en halvtime rundt nettopp den boken. Jeg leste den, og gråt. Tok i bruk hele følelsesregisteret mitt i forhold til boken. Og elsket den. Tar meg i å tenke bakover. Så hit igjen. Angrer. Verken Ida, Gunnhild eller boken er teit. Jeg er. Bitter.

Hvor ble det av min kampvilje? Min optimisme? Mitt håp? Hvor mange ganger må man tape, før man enten får gi opp, eller vinner? Jeg vil ha en avslutning. Enten på kampen og få seieren min. Eller å få tape. Tape. Jeg smaker på ordet. Jeg taper ikke. Jeg gir ikke opp. Kroppen min gjør det, i så fall. Forbannet kroppen min være. Sjelen vil danse, synge, male, løpe, klemme Milla. Spille piano. Høre onkel fortelle historier. Sitte på pappas fang. Kjenne duften av sommer. Eller? Sjelen vil sove, også. Ubestemmelig. Sint.

Maktesløs.