Oss to og meg.

Jeg har de siste dagene vært sint. Fryktelig sint. På meg selv, verden, på Aron, på alle. Alt og det meste har føltes urettferdig.

Vanligvis når jeg og verden har vært så uenige, har jeg hatt mine botemidler. En klem fra Aron, pappas fang, en halvtime på stuegulvet med danseskoene på, en time med celloen eller pianoet. Jeg har blitt frarøvet botemidlene mine. Aron er ikke hos meg lengre. Og kroppen funker ikke tilstrekkelig til å la meg bruke kreativiteten min. 

Jeg kan ikke la meg falle igjen. Det skulle vært oss to. Mot resten av verden. Vi skulle utforsket alt det fine som finnes. Danset. Elsket. Berørt. Utforsket. Eksistert. Oppmuntret hverandre. Ledd sammen.

Og vi skulle kjempet sammen.

Seigmen sier at hjernen er alene. Mylian er litt alene akkurat nå. For oss, meg og deg, Aron. Gir jeg ikke opp. Det er meg nå, og du er med meg. Nå skal Løvinnen finnes frem! Jeg skal slå dette. Jeg SKAL ut av rullestolen.