Om det skulle skje?
september 19, 2011Hva skjer om jeg taper denne kampen? Ingenting. Jeg forlater fantastiske mennesker. Jeg aner ikke hva som venter meg. Men jeg vet hva jeg forlater, og hva jeg har gjort. Og det er greit.
Jeg har brukt mine år til det fulle. Jeg vet hva et mobbet barn er. Jeg er et slikt et. Jeg er også en av disse som kjempet. Jeg er altså tøff. Og en anelse flink.
Jeg er kreativ. Jeg har titalls malerier og fotografier med mitt navn på. Jeg bærer hvert kunstverk med meg med stolthet. Mitt merke på verden. Jeg har levd.
Jeg kan spille piano, cello og en anelse gitar. Jeg har levd med musikken. Jeg kan bruke mine følelser til å skape noe uten ord. Jeg kan spille følelsene mine. Jeg kan danse pent på tå. Jeg kan danse følelsene mine.
Jeg har kanskje ikke sett hele verdenen. Men jeg har de fineste minner fra verdenen. Frankrike, Praha, Cuba, Spania, Tyskland, Italia. Minnene er mange. Jeg fant mine gjemmested i Frankrike og på Cuba. Jeg fant fred, inspirasjon, mennesker, kjærlighet.
Jeg har elsket. Gud, som jeg har elsket. Jeg vet hva det vil si å elske med hud og hår. Jeg har mottatt kjærlighet. Jeg vet betydningen av å bli satt høyere enn noe annet. Samtidig husker jeg de berusende følelsene til en nybakt tenåring. Jeg har brukt hele følelsesregisteret mitt i forhold til kjærlighet. Jeg har elsket, vært sint, vært skuffet, vært optimistisk, vært forsiktig, vært redd. Og jeg har elsket mer enn jeg noensinne hadde forventet var mulig.
Jeg vet endelig hva det vil si å være en del av en familie. Jeg vet hvem pappaen min er. Jeg vet hvordan det er å være en liten del av en stor familie. Hvordan det puslespillet fungerer. Jeg vet også hvordan det er å være bare meg og mamma. Jeg stammer fra en familie, og jeg er elsket.
Jeg ble kanskje aldri mamma, men det er greit. Jeg er tante, gudmor og ekstra-mamma. Jeg vet hvor store spor små barneføtter kan lage. Jeg vet også hvordan det er å føle ansvar og kjærlighet for et lite barnemenneske.
Om jeg skulle nærme meg min slutt, så gjør jeg det med god samvittighet. Jeg har vært et levende menneske. Jeg har vært en del av lidenskapelige samtaler, jeg har danset, jeg har elsket, jeg har verdsatt livet, jeg har sørget, jeg har jobbet, jeg har vært der for andre. Jeg har sett nok til at jeg vil se mer. Men det er også greit om jeg ikke får lov til det.
Wow, Mylian.
Jeg er ordløs. Jeg som pleier å ha så mange ord.
Jeg vet ikke hvordan jeg dumpet inn her. Jeg vet bare at jeg ikke kan forsvinne ut herfra, uten å legge igjen et spor.
Det er sterke ord du skriver – sterke og vakre. Og gjenkjennelige.
Jeg ønsker deg gode dager, uansett hvilken vei du går.
… og jeg krysser fingrene for at du skal få danse mer, spille mer, elske mer, og leve mer.
Jeg krysser fingrene for at jeg skal dumpe inn i flere ord fra deg.
Velkommen hit, Gunnhild.
Tusen takk for omtanken! Du traff nettopp noen strenger her hos meg nå, og jeg føler kanskje at jeg skylder nettopp deg en unnskyldning.
Jeg brukte litt tid iløpet av gårdagen på å lange ut mot deg, Ida og boken, og har følt litt dårlig samvittighet for det. Så jeg vil igrunn bare si unnskyld.
Ha en fin dag videre!
Du trenger ikke be meg om unnskyldning. Du har full rett til å mene hva du vil, både om meg, Ida og bøkene mine.
… jeg håper det gjorde godt å slenge litt dritt.
……. og jeg blir litt nysgjerrig på hva du følte behov for å lange ut mot
Takk, fine Gunnhild.
Jeg kom til å tenke på hva jeg mente i etterkant av å ha lest boken. Jeg elsket samholdet mellom dere, og hvordan dere kjempet, konstant, hele veien. Og ble vel egentlig mer sint på meg selv enn noen andre. Jeg mangler nok endel av den samme kampviljen, og langet ut i feil retning.
Jeg burde hentet frem min egen løve, fremfor å bli sint på andres. Det har vært tunge dager, og lysten til å gi opp har vært større enn viljen til å kjempe. Det er ikke Ida, din eller deres øvrige families feil. Men der og da føltes sinnet godt. Det er enda sinne og kampvilje i meg, og det er det aller beste!
Jeg gir ikke opp helt enda. Men jeg beundrer dere og Ida for motet dere viste!
Klem