Hvordan?

Jeg har reflektert de siste dagene. Mye. Og som alltid vandrer tankene bakover, ikke fremover.

Vi fikk en verdig avslutning. Vi fikk sagt det viktigste. Vi visste dødsdommen hang over oss, og de tingene vi trengte å si, ble sagt. Problemet er at jeg idag har helt andre følelser enn for noen år siden. Jeg er fortsatt en bitter dame, og jeg føler meg fortsatt snytt for mye. Misforstå meg rett, jeg ser alt livet har gitt meg. Men jeg ser også urettferdigheten. Og hva i alle dager sier man når man enda har mye usagt? Og ugjort?

Og hvordan, i alle dager hvordan, aksepterer man at et annet menneske har blitt fratatt så mye? Jeg og Aron kjemper, ironisk nok, samme kampen. Og alt i meg ønsker å vinne nevnte kamp. Samt som noe ønsker å si stopp. Jeg ønsker samme freden. Kroppen min er ikke min. Tankene er ikke mine. Jeg er sliten. Og jeg er optimist. OM jeg skulle tape, ønsker jeg å møte igjen mitt alt.

Hvordan sier man farvel når man ikke aner hva farvel egentlig betyr? Og hvordan takler man å kjempe for livet, når alt man ønsker er å møte igjen sitt alt?

Det er en følelse som IDAG er dominerende. For noen som før absolutt alt var følelsesmessig stabil, er usikkerheten grusom. Jeg visste før sykdommene hvem jeg var. Hva jeg følte. Jeg har blitt kastet i en berg-og-dalbane, og jeg hater det. IDAG ønsker jeg å gi opp. Jeg ønsker å kjenne Arons armer rundt meg igjen, og føler meg enormt ensom. Og etter så mange år, aner jeg ikke hvordan jeg egentlig skal være alene. Det var oss så lenge, og jeg fant aldri meg selv igjen helt før jeg ble syk selv. Hvem er jeg? Hvordan skal jeg takle dette? Hva er korrekte fremgangsmåte i min situasjon? Og ikke minst, hvordan finner jeg svarene på alle spørsmålstegnene?

Mylian

Oss to og meg.

Jeg har de siste dagene vært sint. Fryktelig sint. På meg selv, verden, på Aron, på alle. Alt og det meste har føltes urettferdig.

Vanligvis når jeg og verden har vært så uenige, har jeg hatt mine botemidler. En klem fra Aron, pappas fang, en halvtime på stuegulvet med danseskoene på, en time med celloen eller pianoet. Jeg har blitt frarøvet botemidlene mine. Aron er ikke hos meg lengre. Og kroppen funker ikke tilstrekkelig til å la meg bruke kreativiteten min. 

Jeg kan ikke la meg falle igjen. Det skulle vært oss to. Mot resten av verden. Vi skulle utforsket alt det fine som finnes. Danset. Elsket. Berørt. Utforsket. Eksistert. Oppmuntret hverandre. Ledd sammen.

Og vi skulle kjempet sammen.

Seigmen sier at hjernen er alene. Mylian er litt alene akkurat nå. For oss, meg og deg, Aron. Gir jeg ikke opp. Det er meg nå, og du er med meg. Nå skal Løvinnen finnes frem! Jeg skal slå dette. Jeg SKAL ut av rullestolen.

Om det skulle skje?

Hva skjer om jeg taper denne kampen? Ingenting. Jeg forlater fantastiske mennesker. Jeg aner ikke hva som venter meg. Men jeg vet hva jeg forlater, og hva jeg har gjort. Og det er greit.

Jeg har brukt mine år til det fulle. Jeg vet hva et mobbet barn er. Jeg er et slikt et. Jeg er også en av disse som kjempet. Jeg er altså tøff. Og en anelse flink.

Jeg er kreativ. Jeg har titalls malerier og fotografier med mitt navn på. Jeg bærer hvert kunstverk med meg med stolthet. Mitt merke på verden. Jeg har levd.

Jeg kan spille piano, cello og en anelse gitar. Jeg har levd med musikken. Jeg kan bruke mine følelser til å skape noe uten ord. Jeg kan spille følelsene mine. Jeg kan danse pent på tå. Jeg kan danse følelsene mine.

Jeg har kanskje ikke sett hele verdenen. Men jeg har de fineste minner fra verdenen. Frankrike, Praha, Cuba, Spania, Tyskland, Italia. Minnene er mange. Jeg fant mine gjemmested i Frankrike og på Cuba. Jeg fant fred, inspirasjon, mennesker, kjærlighet.

Jeg har elsket. Gud, som jeg har elsket. Jeg vet hva det vil si å elske med hud og hår. Jeg har mottatt kjærlighet. Jeg vet betydningen av å bli satt høyere enn noe annet. Samtidig husker jeg de berusende følelsene til en nybakt tenåring. Jeg har brukt hele følelsesregisteret mitt i forhold til kjærlighet. Jeg har elsket, vært sint, vært skuffet, vært optimistisk, vært forsiktig, vært redd. Og jeg har elsket mer enn jeg noensinne hadde forventet var mulig.

Jeg vet endelig hva det vil si å være en del av en familie. Jeg vet hvem pappaen min er. Jeg vet hvordan det er å være en liten del av en stor familie. Hvordan det puslespillet fungerer. Jeg vet også hvordan det er å være bare meg og mamma. Jeg stammer fra en familie, og jeg er elsket.

Jeg ble kanskje aldri mamma, men det er greit. Jeg er tante, gudmor og ekstra-mamma. Jeg vet hvor store spor små barneføtter kan lage. Jeg vet også hvordan det er å føle ansvar og kjærlighet for et lite barnemenneske.

Om jeg skulle nærme meg min slutt, så gjør jeg det med god samvittighet. Jeg har vært et levende menneske. Jeg har vært en del av lidenskapelige samtaler, jeg har danset, jeg har elsket, jeg har verdsatt livet, jeg har sørget, jeg har jobbet, jeg har vært der for andre. Jeg har sett nok til at jeg vil se mer. Men det er også greit om jeg ikke får lov til det.

Sliten og litt maktesløs.

Kur etter kur etter kur. Nedtur etter nedtur etter nedtur. Jeg er sliten og lei. Og ganske maktesløs. Kroppen min jobber imot meg. Jeg er sint. Halvt menneske.

Kroppen min har totalforrådt meg. Den funker slettes ikke slik som den skal! Ikke er speilbildet jeg ser mitt eget. Det er et fremmed menneske som ser mot meg. Tomt blikk. Fæle armer. Enda verre ben. For å ikke snakke om hva som skjedde med håret. Blått, gult, lilla. Jeg ligner et fargekart enkelte steder. Vonde kurer. Dumme knær som ikke funker. Forhatt rullestol. Kroppen jeg engang trivdes i har sviktet meg, og blitt mitt fengsel.

Noen på huset spiller Creed. One Last Breath. Jeg ser ironien. Tar meg i å le høyt for første gang på lenge. Tenker langt tilbake. Jeg elsket denne sangen som tenåring. Jeg husker ikke om jeg forelsket meg i vokalen, gitarspillet eller teksten. Nå håner sangen meg. Er jeg så nær egen kant? Skal jeg le eller grine? Ironi har fått ny betydning. Aron. Ironi.

Igjen forbanner jeg Aron. Han fikk det lett. Han ble syk, ble verre, fikk sovne inn. I mine armer. Angeren tar meg. Det var ikke lett for ham heller. Igjen ser jeg ironien. Tidsperspektiv. Aron var syk i en måned. Den måneden virker uendelig langt borte nå. 2009 var nesten igår, men det er lenge siden også. Den måneden var også ganske lang, når jeg tenker meg om. Tankene spinner videre.

Tankene spinner seg til et fryktelig slemt sted. Til boken “Idas dans”. Dumme, dumme boka. Teite Ida med den pokkers optimismen! Teite Gunnhild som skrev boken. Tankene spinner i en halvtime rundt nettopp den boken. Jeg leste den, og gråt. Tok i bruk hele følelsesregisteret mitt i forhold til boken. Og elsket den. Tar meg i å tenke bakover. Så hit igjen. Angrer. Verken Ida, Gunnhild eller boken er teit. Jeg er. Bitter.

Hvor ble det av min kampvilje? Min optimisme? Mitt håp? Hvor mange ganger må man tape, før man enten får gi opp, eller vinner? Jeg vil ha en avslutning. Enten på kampen og få seieren min. Eller å få tape. Tape. Jeg smaker på ordet. Jeg taper ikke. Jeg gir ikke opp. Kroppen min gjør det, i så fall. Forbannet kroppen min være. Sjelen vil danse, synge, male, løpe, klemme Milla. Spille piano. Høre onkel fortelle historier. Sitte på pappas fang. Kjenne duften av sommer. Eller? Sjelen vil sove, også. Ubestemmelig. Sint.

Maktesløs.