Helvette, himmel, helvette igjen.

Jeg husker godt sykehuslukten fra sist gang. Jeg husker også hvordan korridorene her gir meg frysninger nedover ryggen. Også denne gangen gikk det skremmende fort. Jeg gikk fra en fantastisk ferie, med blodprøver lurende i bakhodet. Jeg er såpass flink til å distansere meg fra bekymringer, at jeg klarte å skyve redsel og sykdom fra meg under ferien. Det å komme hjem derimot, klarer jeg ikke å skyve fra meg. Her hjemme ble plutselig sykdom og korridorene en realitet igjen. Det var utrolig skremmende sist, men ingenting kan måle seg med tankene som får fritt spillerom nå. Denne gangen angår det min kropp. Denne gangen er det jeg som er angrepet. Og jeg vet hvor fort denne sykdommen kan ta liv, og hvordan den tar liv. Jeg har kjent på akkurat den biten før, med en annens kropp. Nå angår det meg, og min kropp. Og jeg er livredd. Haren får regjere fritt, jeg vet ikke hva jeg skal si til andre, aller minst til meg selv.

Går dette bra? Overlever vi dette? Hvor syk må jeg bli før resultatene kommer? Og ikke minst, kommer resultatene? Jeg er rasende. Sint på verden, og føler på urettferdigheten. Planene om Florida lå innen rekkevidde. Jeg skulle videre, og komme meg bort fra dette stoppet jeg har stagnert på. Jeg har vært her ganske lenge, med noen av de samme følelsene. Sinne, bitterhet, forbannelse og frustrasjon. Jeg trodde det skulle bli bedre nå, at jeg endelig skulle få litt spillerom. Jeg fikk aldri det.

Jeg har før kjent på følelsen av å ha fotlenker. Forpliktelser som har holdt meg fast, gjort at jeg ble værende. Familie, forventninger, forpliktelser, redsel. Fotlenkene har vært mange. Denne gangen er fotlenken utelukkende meg selv. Meg og kroppen min. Kroppen min er grusom. Blå overalt, øm og vond. Knærne verker. Kvalmen ligger som et teppe over hele dagen min. Lys gjør vondt. Kroppen min gjør vondt. Det tok meg mange år for å akseptere kroppen min. Boet mitt. Men jeg nådde et punkt der jeg begynte å akseptere den. Det er gjerne sånn med oss dansere. Men jeg var kommet lengre enn til aksept, jeg elsket kroppen min. Nå kjemper den mot meg. Kroppen min dreper seg selv, og tar sjelen min med i dragsuget. Hvor syk må jeg bli, før det skal bli bedre? Om jeg i det hele tatt blir bedre.

Følelsene er velkjente. Jeg har hørt dem før, og kjent på dem før. Det er ikke første gang kropp og sinn er selvdestruktivt. Sist gang hentet jeg meg inn, og sa “slutt!”, nå er det verre. Jeg kan ikke si “stopp!” til kroppen min. Den kommer til å fortsette å gjøre meg sykere. Og jeg kan ikke stoppe det. Maktesløs. Sint. Frustrert. Oppgitt. Oppløst.

Jeg må børste støv av løvinnen min, og kjempe tilbake. Det er for tidlig å si at jeg vil gi opp. Men gråte, det vil jeg. Jeg liker ikke kroppen min. Takket være den, har det tatt meg to dager å klare å skrive. Jeg vil ikke stoppe opp.

Mylian

Oppdatering.

I april var Mylian selv kjempeoptimistisk. Hun hadde lagt en plan, og vi rundt henne frydet oss. Jenta vår skulle få se mer enn hva vi har å tilby her hjemme, og verden skulle vise seg fra sin fine side.

Slik ble det altså ikke. Brosjyrene fra Florida var bestilt, og listene var i ferd med å bli skrevet, da Mylian begynte å føle seg dårlig. Det vi trodde var en vårforkjølelse viste seg å være langt mer alvorlig. Per i dag ligger Mylian innlagt på sykehus, og kjemper samme kamp som Aron i sin tid kjempet. Benmargskreften ble oppdaget i midten av mai, og videre prøver og behandlinger ble startet hurtig. Det har vist seg at Mylian, i likhet med Aron, har en aggressiv form for kreft. Vi har et stort håp om at det skal gå bedre denne gang, og at denne kampen ikke tapes.

Mylian selv er for sliten til å skulle skrive videre, men ønsket fortsatt at det som har foregått det siste halvåret skulle vært klargjort for de faste leserne. Hun påbegynte for et år siden et skriveprosjekt om den historien dere til nå har fått ta del i. Det har vært et tungt år med fire dødsfall innad i Mylians familie, og det har vært mer jobb enn fritid. I mellom slagene har tid gått med til skriving, og alt som ellers har sirkulert rundt hverdagens hennes har stoppet opp. Nå ligger all fokus i å bli frisk igjen.

Vi rundt Mylian håper dere alle kan krysse fingrene for henne. Her krysses det fingre, tær og armer, og det tennes lys. Formen har de to siste ukene vært fryktelig dårlig, og de har startet den verste runden med cellegift til nå. Mylian selv savner å være utenfor sykehusets vegger, og savner musikken sin. Vi lover å holde dere oppdatert etter Mylians ønsker.

Ingunn
Kollega og venninne