Energistopp.

Rett og slett. Energistopp og maskinmangel satte en effektiv stoppe for aktivitet her inne. På noen måter godt, på mange måter slitsomt. Men utrolig gøy å komme tilbake etter så lang tid, og se at det fortsatt finnes besøkende her inne!

Det er sikkelig senhøst her i Trondheim nå. Det er fine solglimt, frost på bakken, mennesker i varmere klær har hatt sitt inntog. Jeg liker senhøsten. Skillet mellom sommer og vinter, nærmest vinteren. Det har blitt mange sene kvelder i leiligheten med en kopp te, musikk og hvite lerreter. Malingen har fått en pangstart igjen! Jeg har begynt å tenke mer fremover, jeg skal ikke låse meg mer.

Jeg er klar for nye impulser. Nye tanker og følelser. Jeg er klar for å begynne på nytt. Jeg føler at noe har løsnet de siste ukene, og noe har gitt slipp. Sorgen ligger som en kald tanke i bakhodet, den får ikke dominere lengre på samme måte som før. Jeg tror det ligger noe i at den blir lettere å bære for hver dag som går. En kollega sa her om dagen noe fantastisk fint rundt akkurat dette. Sorgen og savnet forsvinner ikke. Man bare lærer seg å leve med den. Det er dette jeg er iferd med å gjøre nå, føler jeg.

Trondheim har vært godt for meg. Jeg elsker å bare tusle rundt i byen, kikke på menneskene, lage meg tanker om dem. Og det er godt å være anonym igjen. Jeg rett og slett elsker det. Jeg fryktet i starten at det skulle få bli mange ensomme kvelder, men det har blitt det stikk motsatte! Mange sosiale dager, lange dager med jobb, spennende mennesker, nye utfordringer, og jeg elsker det!

For første gang siden engelen min sovnet, vet jeg sånn cirka hvordan fot jeg skal stå på. Jeg har et skjerpet hode, og sansene klare for å møte en kald vinter. Vinteren kommer til å bli den mest ensomme jeg noensinne har opplevd, med tanke på skatten min, men jeg er klar for å møte alt dette. Mylian står stødig på føttene igjen, og hun er klar for å leve igjen. Jeg har repetert det for meg lenge, men først nå mener jeg det. Jeg mener det med hele meg selv.

Tankestrøm og minneflom.

Tenke seg til. En liten svipptur innom Jakob Arvola satte tankene i sving. En av de beste bloggene om man leter etter mangfold, og gjerne en god latter. Den får også tankene litt i sving.

Esker på esker. Over alt. Jeg kunne ikke la være å fnise. Min første samboer. Så det var slik det skulle få se ut. Et hav av esker, nakne vinduer, og et stort piano midt på stuegulvet. Høyt under taket, Aron mente vi måtte ha såpass. – Prinsesse, det skal være rom for både musikk og maling her! Da MÅ det være høyt under taket. Jeg skulle få skjønne senere hva du mente med det, vennen min.

Jeg reagerte først da et stort bilde havnet på badet. Det var et bilde av Erlend Mørk. En skummel mann med dyster bakgrunn. Jeg stilte såklart spørsmål ved at vi skulle ha dette i leiligheten vår. Jeg anerkjenner kunst når jeg ser den, men ikke all kunst er noe jeg vil ha på mine vegger. Ville ikke ha på våre vegger, engang. Ikke før jeg skjønte hvorfor du ville ha Erlend på våre vegger. – Lilleskatt, se på mannen. Se hva øynene signaliserer. Se hva Mørken prøvde å formidle med bildet. Du kan ha en dårlig dag, ta en titt i speilet, og føle deg som ham. Se på mannen, så er alt ok igjen. Derfor burde han få henge her. Mamma hatet bildet. Stort sett alle gjorde det. Han henger fortsatt på badet mitt, men i Trondheim. Jeg må smile hver gang jeg ser ham. Han kan gjøre en dårlig dag god, mannen min.

Alt av pyntegjenstander fikk tildelt plass. Opp av eskene, ut av avispapir, av med skitt, på plass. Jeg var ivrig opptatt med å plassere alt av pynt da leiligheten ble fylt av pianotimer, og en fløyelsmyk stemme. Flytting oppunder store tak gjør godt for små sjeler, nesten som magi. Høye tak gir nemlig rom for store toner.

Du trengte alltid høye tak, skatten min. Høye tak for verdige og store sjeler. Småglimtene slutter liksom aldri, men de får meg ikke til å gråte på samme måte lengre. Jeg smiler, med tårene i øyenkroken. Jeg husker nemlig hvilken sang du spilte. Den du ønsket å få spilt i begravelsen din, den du selv skrev. Du beskrev med fine ord at har man elsket, og levd. Så kan man forlate med sjelero. Jeg har på mange måter innfunnet meg med at du ikke er hos meg lengre, fordi jeg vet at du fikk leve. Prøve. Feile. Du har elsket, og da syntes du det var greit. Men jeg hater deg fortsatt for at jeg sitter alene igjen, med minnene. En stille takk er på sin plass, etter alt. Tusen takk, prinsen min. Du lærte meg hva pianotoner og høye tak betyr. Du lærte meg verdier jeg trodde var gått tapt. Og du lærte meg å elske. Jeg håper du får sove godt.

Den Mylian som fortsatt kan elske.

Finnes hun? De siste dagene har vært under høyt tak, og tankene har fått flyte fritt. Den som har bekymret meg mest, er tanken på om jeg faktisk KAN elske igjen. Hvordan skal det gjøres, når store deler av hjertet mangler? Jeg skjønner ikke egen natur, forsvarsverk, ingenting.

Jeg er forvirret, og aner knapt hvordan fot jeg skal stå på. Todeltheten råder så sterkt for tiden, og gjør et dårlig utgangspunkt enda verre. Jeg ser daglig på jobb pene mennesker som potensielt kunne vekket min interesse. Helt frem til det paret som skiller seg ut i mengden viser seg. De knuser meg. Jeg var en gang en del av det paret. Det paret som vekte undring. Paret du ville være med hjem, for å se om det var like fint hjemme som utad. Det var virkelig oss, og vi visste det. Jeg ser dem, og alle de interessante menneskene forsvinner. Det er da tanken kommer. Kan Mylian fortsatt elske? Eller har hun rett og slett gitt opp?

Mylian kan faktisk det! Nei, hun har ikke gitt opp! Aron lærte meg å elske. Det skal ikke få bety at jeg ikke kan praktisere lærdom en gang til. En vakker dag i alle fall. Jeg merker litt etter litt, for hver dag som går, kommer den barnlige lysten tilbake. Den lysten som tilsier at jeg kan smile uten å måtte få et smil mot meg først. Jeg kan uoppfordret gi av meg selv, jeg er ikke taperen om jeg tørr. Jeg er taperen om jeg ikke tørr lengre. Den Mylian blir sterkere for hver dag. Haren gir spillerom til løvinnen.

Du aller kjæreste.

Jeg følte for å gi deg en oppdatering, nydeligste. Noe er feil når jeg ikke kan fortelle deg daglig hva som skjer, så det får bli her igjen.

Jeg har fått gjemme meg. Jeg pakket sakene mine, og rømte til Cuba. Jeg kom hjem, og rømte til Frankrike. Jeg rømte til pappa og trøst. Farmor og frukt. Onkel og et fang. Jeg fikk være LilleMylian igjen, sånn som hos deg. Det har vært godt.

Jeg kom hjem, og pakket sakene en siste gang. Jeg sitter nå her, i Trondheim. Jeg aner ikke hva jeg gjør her lengre. Entusiasmen min for byen er liksom borte. LilleMylian fantes ikke her heller, og det tok en lang stund før jeg skjønte akkurat det. Jeg er på jakt etter noe jeg sliter med å finne igjen. Halve Mylian er borte, og den biten som gjenstår er sliten. Jeg fant en liten bit av halvdelen min på Havana. Jeg fant en bit som kun fantes før deg hos pappa.

Nå mangler jeg bare den største biten. Selve Mylian.

Skatten min, det har ikke blitt noe lettere. De gode dagene finnes, men så kommer dagene der jeg virkelig trenger deg. Og de dagene har det vært mange av i det siste.
Jeg ville bare at du skulle vite. Du er er savnet, høyt elsket. En stor del av meg føler fortsatt at jeg trenger deg.

Jeg elsker deg.
Fortsatt din Mylian

Urolig sjel i en liten kropp.

Det er akkurat slik jeg føler meg for tiden. Som en urolig sjel i en alt for liten kropp.

Det er godt å ha fått en ny start. Jeg har et lite utgangspunkt her i Trondheim, og det kjennes fantastisk. Jeg fikk starten jeg ønsket meg, selv om det ikke ble som forventet.
Mylian er Mylian, ikke til å endre på det. Jeg vet hvordan jeg fungerer i pressede situasjoner, der enten jeg eller andre forventer noe av meg. Jeg jobber livet av meg for å klare å nå de målene. Også denne gang.

Jeg har jobbet som en tulling de siste ukene. Det har vært mange tidligere oppstarter på dagene, og altfor sene avslutninger. Jobb til alle døgnets tider. Og jeg regnet med at straks den lille kroppen fikk arbeide og trene igjen, kom hodet til å følge etter. Hodet mitt ler av min egen mentalitet. Hodet fulgte virkelig ikke etter, jeg ble bare sliten. Men jeg har fått et fint kontaktnettverk her i byen, en god jobb, en fin leilighet, og alt er nytt. Det er deilig. Fint. Tungt. Slitsomt. Energivekkende. Energikrevende.

Hele kroppen bobler av energi og iver, vi har så uendelig mye å gi! Hodet derimot skriker etter en pause. Hodet trygler om å få litt fred. Tankene tetner seg stadig, og jeg ser konsekvent hva jeg har forlatt. Den delen som ønsker pausen skriker etter en sorgprosess som må avsluttes. Jeg har forlatt de fysiske minnene, så de mentale sliter i hele meg.

Mylian er rett og slett todelt for tiden. Bær over med meg at det ikke blir mye skriving. Bitene mangler, og ting er litt røffe for tiden. Sjelen skriker etter å få danse, mens kroppen sier nei. Noen ganger er kroppen for liten, men skriker etter å få danse. Det er da sjelen roper nei.

Joggetur med mersmak.

Igjen en gledelig minnestrøm.

Regnværet kom som en velsignelse. Jeg var sliten i hodet, og ønsket bare å få jogget av meg litt frustrasjon. Telefonen var selvfølgelig med, fungerende som mp3-spiller. Røyken ble lagt hjemme. Treningstøy ble fort kledd på, skoene snørt sammen. Jeg begynte å jogge forsiktig. Blodet pumpet gjennom kroppen og jeg følte meg levende. Musikken duret i ørene, og føttene falt fort inn i samme takt. Jeg tippet grovt regnet ti minutter til med intensiv jogging før pusten begynte å bli tung, og svetten sildre nedover pannen. Føttene løp lett over høstløv. Tankene fikk vandre.

Tankegangen vandret en time, mens jeg kjente kroppen bli tømt mer og mer for energi. Kropp og hodet gjorde seg klar til oppjoggingen i trappene til hoppbakken. Bakken var gresskledd, og fargetonene glinset i klare farger som regndugg hadde frambringt. Hodet forsvant i egne tanker idet kroppen traff noe som kunne minne mer om en murvegg enn tomrommet som var forventet. – Aron? Aron lo en lekende latter. Jeg skvatt. – Jeg visste ikke at du brukte å jogge her? Aron pekte oppover mot trappene jeg skulle begynne på. – Ja, jo. Jeg jogger opp, tar en pause øverst, og løper hjem. Hjertet raste, ikke på grunn av treningen. Han stod forran meg, i levende live. Jeg hadde brukt den siste timen til å fantasere om mannen som nå stod og tittet på meg. Jeg følte meg sliten og skitten, absolutt ikke på mitt mest presentable. – Vil du ha selskap opp trappene? Han smilte lett. – Joda, hvorfor ikke. Jeg prøvde meg på et forsiktig smil. Vi turet opp trappene i stillhet. Ingenting ble sagt, men det var en behagelig stillhet. Kun summingen fra skogen bak oss avga lyd. Øverst i trappene stoppet jeg, og pusten min. På akkord. – Så pen du er. Aron la hodet på skakke, og tittet på meg. Rødmen steg i kinnene, og jeg klarte ikke si et eneste ord. Arons latter var som musikk i ørene mine. Helgen før hadde praten virket så lett mellom oss, og han hadde kysset meg. Hele meg ønsket at han skulle gjøre det igjen. Aron vendte seg vekk fra meg, og så nedover mot byen. Lysene fra byen fikk kveldsmørket til å fortone seg som rent magisk. – Jeg bruker å komme opp hit, og la tankene slippe løs. Jeg klarte ikke si noe mer fornuftig enn som så. – Du har funnet byens mest magiske stoppested. Det er pent her oppe. Jeg nikket. Jeg skjønte hvilken magi han så. Aron lo kort, og begynte å spurte mot trappene. – Første mann ned? Det glinset i øynene hans, og jeg så morskapen.

Jeg trenger kanskje ikke forklare hvem som vant racet ned. Han var overlegen meg i styrke og hurtighet. Han pustet tungt etter de siste trinnene. – Mylian, ring meg en dag om du føler for en kaffe. Han kysset meg kjapt, før han fortsatte å jogge videre. Han etterlot meg med varme kinn, et bankende hjerte og forventning som sitret i kroppen. Han var nydelig, og jeg klarte ikke motstå ham. Han hadde kysset meg!

De første møtene mellom oss var alltid litt pussige, men spennende. Ingenting var som jeg forventet, og han tok alltid pusten fra meg. Han var impulsiv og varm, og jeg falt umiddelbart.

Definisjoner og store tanker.

Jeg fikk et ganske interessant spørsmål nå i helgen av en gammel venninne. Spørsmålet ble stilt over bardisken min mens jeg var på jobb, og satte hodet i full sving resten av kvelden og utover dagen etter.

Anna satt med et glass vin foran seg, og en tankefull mine. – Mylian. Vi har elsket samme mann, på hver vår måte. Men hvordan definerer man kjærlighet? Hva er kjærlighet? Anna klødde seg i hodet. Tankene raste gjennom hodet mitt. Hva i alle dager svarer man på et slikt spørsmål? Anna fortsatte tankerekken sin. Vi har hatt hver vårt forhold til samme mann, men de utartet seg så forskjellig. Anna hadde et forhold til Aron før meg. Lenge før meg. De hadde et samboerskap, Aron er far til Annas barn. De hadde et forhold preget av usikkerhet, ansvar før modenhet, Arons barnlige natur. Jeg velger å kalle den barnlig, for han var alt annet enn barnslig.
Jeg derimot fikk et forhold til samme mannen, men som var preget av helt andre problemer. Vi slet med Arons rusmisbruk, hans dårlige økonomi, og vi ble utrolig preget av at Anne og Aron hadde et dårlig forhold seg imellom som foreldre som vi måtte jobbe med. Jeg kom inn som en tredjepart i et forhold jeg ikke hadde noe med å gjøre i utgangspunktet. Men kjærlighet fant du i hopetall i begge forholdene. Anna og Arons ble avsluttet fordi de vokste fra hverandre. De klarte ikke å holde sammen lengre for Mariams del. Vi holdt sammen fordi vi vokste i samme tempo, fordi vi hadde noe større enn forskjellene.

Men hva definerer hvert forhold? Hva i pokker er egentlig kjærlighet? Hvor forsvinner kjærligheten når den blir borte? Dani mente det var bare tull å filosofere over disse spørsmålene. Jeg derimot, klarte ikke å legge tankene fra meg. De førte til noen tanker som spant seg videre til nye spørsmål.

Aron er den første som har fått meg til å åpne meg på en måte som innbydde til noe mer. Han lærte meg å gi av meg selv, og forvente det samme i retur. Han lærte meg å stole på et menneske uten å kunne forlange noe tilbake, slik som man kan av familie. Aron ga meg utrolig mye, og jeg fikk gi av meg selv. Nå står jeg på bar bakke igjen, noe mangler. Anna derimot sitter uten såre følelser og tanker om hvor veien videre går. Hun har Mariam, og fikk en solid avslutning. Min avslutning ble preget av at ingen ønsket den. Den var påtvunget.

Samtalen med Anna satte mot i meg. Jeg må pusle bitene sammen igjen. Det er ikke nok å bare jobbe som en idiot for å fylle dagene. Jeg må stable livet mitt på plass igjen. Depresjonen må slippe, og jeg må jobbe for å få det til. Jeg må jobbe for å samle de knuste bitene som livet mitt har blitt. Til nå har jeg puslet sammen de bitene som var absolutt nødvendige. Resten er opp til meg, og det nærmer seg på tide å leve igjen. Jeg kan ikke døse rundt i koma stort mer.

Mylian starter herved litt på ny. Jeg har startet med å søke på nye jobber, jeg har flyttet, jeg skal finne frem kameraet, og begynne å nyte solskinnsdagene til det fulle. For min del, ikke for Arons del lengre.

Snikende høst og optimisme!

Høsten kom virkelig snikende i år. Dagen har gradvis gått fra å være fine og svale, til litt mørkere og kaldere. Men det er godt. Høst signaliserer alltid en frisk og ny start! Optimisten i meg har fått sommerpåfyll, og er ganske klar for å takle hverdag og alt som måtte høre med. Og det føles godt.

Endelig har alt av klær blitt vasket og puttet i skap igjen. Leiligheten er nyvasket og fin, og endelig er jeg fri for flytteesker. Det er ikke noe som gjenstår, annet enn å ha en fin arbeidshelg. Og fin, det bør den bli! Det er studiestart for mange, fadderuke, løypetid, og baren min er alltid full av yrende studenter for tiden. Det er så fint! Jeg liker glade, muntre og smilende mennesker som vil drikke øl hos meg. Og det er morsomt å kikke på alle de nye menneskene som har kommet til byen.

Det er virkelig en slik dag som ikke kan ødelegges av noe idag. Atpåtil gjorde pappa den enda bedre med å ringe, og høre om jeg vil komme på julebesøk til Frankrike, noe jeg skal virkelig vurdere. Cubatur blir det senere i høst igjen, og Frankrike blir heller ikke om så lenge, kjenner jeg meg selv rett.

Da gjenstår bare å ønske alle en god helg i den fine høsten!

Mylian forsvant, og gjenoppdaget seg selv i Frankrike.

Her har det vært stille en liten stund. Det har sin naturlige forklaring, igrunn. Jeg har hatt en fantastisk fin ferie på Cuba, med Arons familie.  Havana viste seg på sitt fineste for meg, i likhet med Calvaros-familien. 
På flyet på tur til Havana undret jeg på om kanskje ikke ferien kom til å bli merkelig. Arons familie, uten ham selv. Men Sofia ønsket så gjerne at jeg skulle ta med meg Mariam og komme nedover. Så vi pakket sakene med oss, og koste oss med en nydelig familie i en vakker by.

I skrivende stund befinner jeg meg i Frankrike igjen. Monpellier har vært min nydelige oase, og både kropp og sjel gruer seg til å forlate. 
Jeg har lenge påstått at i meg finnes bare to. Løvinnen og haren i meg. Men iløpet av tiden min her i Monpellier har jeg oppdaget et lite vesen til. I Mylian eksistererer det en liten pappapike, som har fått en påminnelse om hvor trygt og fint det er å sitte i pappas armkrok. Franske-pappaen min forsvant tidlig i mitt liv, og ble erstattet av min flyktige stefar. Først for noen år siden fant vi pappa igjen, i Monpellier. Siden da har jeg og pappa prøvd å holde en slags kontakt. Den har vært sporadisk, ikke bestandig like fin, og noen ganger ikke eksisterende igjen. Og på tross av alt dette, frydet den lille piken i meg seg når hun fikk sitte i pappas armkrok og fortelle om vinteren sin. Hun fikk gråte hos pappa, fikk en stor klem hos onkel, og fikk fersk frukt hos bestemor. 
Opplevelsene skulle vært opplevd som barn, men det var godt å få dem, selv nå, mange år for sent. Jeg har en nydelig familie i Frankrike, og denne gangen gir jeg ikke slipp på dem.  

En stor del av meg vil ikke hjem til Norge igjen. Jeg vil bli værende i Frankrike. Det yrende familielivet jeg har fått oppleve her, og på Havana i sommer, vekte en lengsel i meg. Vi var alltid bare mamma og meg. Jeg misunte alltid de andre barna med masse familie, nå har jeg endelig min egen igjen. Jeg har oppdaget hvor livsnyteren i meg kommer fra. Jeg har skjønt hvor de kunstneriske evnene hadde sitt opphav. Jeg har forstått hvorfor jeg alltid har hatt mørkere farger enn mamma. Jeg har skjønt hvorfor det bor en liten historiker i meg. Jeg fant alt i Frankrike!

Men hverdagen venter. Jeg gleder meg til å se guttene mine igjen, jeg gleder meg til å kunne blogge regelmessig igjen, musikk, Mariam, Ingunn, gitarspilling og maling. Hverdag skal bli fint, men jeg kommer til å savne familien min. Kanskje aller mest pappa.

Gitarspill og pianotoner.

Etter nok en kveld med jamming i stuen min, kom jeg på en annen tid med gitarspill og kos.

Jeg var trøtt og sliten da jeg kunne kjøre hjem fra jobb. Jeg visste at jeg kom hjem til bomba leilighet, og ikke kunne jeg utsette ryddingen stort lengre. Uroen som alltid meldte seg når jeg var på tur hjem, begynte å bli ganske kjent. Den var der hver gang jeg skulle hjem, uansett hvor jeg hadde vært. Jeg kjente etter på følelsen. Jeg vet hva jeg har forlatt hjemme, men hva kommer jeg tilbake til? Finner jeg Aron hjemme? Er han ruset? Er han sint?

Hånden dirret idet jeg stakk nøkkelen i låsen. Ingen spor etter liv utenfor leiligheten. Men i gangen stod et par velkjente sko, som ikke hadde vært hjemme på en god stund. Pianotonene strømmet mot meg fra stuen. Jeg hørte Simen le, og gitartoner fulgte pianostrømmen. Jeg måtte smile. Simen var her, Aron var nykter og fin. Jeg tuslet mot stuen, og fant guttene mine med instrumenter, penn og papir. Jamkveld i stua igjen. Dette føltes godt. – Prinsesse! Du må høre! Aron smilte det hjerteligste smil mot meg, og bøyde seg over pianoet. Simen kikket opp på meg. – Takk, mimet jeg mot ham. Nikk i retur, akkompagnert av et smil. Guttene storkoste seg den kvelden, vi disket opp med mat og vin. Spillingen varte utover natten, og jeg ble plassert foran piano, mens guttene spilte gitar og bass. Store visjoner ble til den natten, under uante takhøyder. Kreative sjeler krever stor plass, og den natten fant vi all den rom vi trengte. Neste morgen kunne ikke bli like bra, det hadde vært for godt til å være sant.

Jeg strakte meg. Soverommet badet i sollys. Ingen Aron ved siden av meg. Pysj på, tøflene på føttene. Jeg tuslet mot kjøkkenet. Simen satt med en gitar i fanget, og Aron sang på frokostmann-sangen sin. Arme riddere var straks klare. – God morgen, gutter. Jeg fikk strålende smil tilbake. Aron sendte meg et sjelevarmende blikk, og jeg så ingenting annet enn den vakre mannen min i øynene hans. Han var fortsatt nykter. Resten av dagen gikk på samme vis. Simen hadde et smittsomt godt humør, og Aron var virkelig i sitt ess. De puslet med musikk, og jeg malte noen timer før det ble tid for jobb igjen.

Føttene verket når jeg kom hjem. Men jeg hadde fått et nydelig døgn med verdens nydeligste mann. Jeg så ingen grunn til å klage. Jeg kom hjem med et smil om munnen, og egentlig ingen forventninger. Jeg hadde fått påfyllet jeg trengte, det gikk greit om han ikke var hjemme i kveld. Jeg var klar for å parkere på sofaen. Idet inngangsdøren gikk opp, hørte jeg stålstrenger som kjempet mot tunge fingre. Aron var enda hjemme? En varm følelse bredde seg gjennom kroppen. Han var min enda en kveld, om ikke natt om jeg var heldig.
- Prinsesse. Det er bare oss i kveld. Aron smilte. Jeg nikket. Det ble to fine timer med gitarspilling før noen av oss orket å gjøre noe som helst annet enn å bare nyte hverandres selskap. – Mylian, du aner ikke hvor mye jeg har savnet deg. Det var godt å komme hjem. Aron fortsatte å pilke på gitaren. – Det var fint å få deg hjem igjen. Sengen har vært litt for stor og ensom uten deg. Samtalen startet godt, og utviklet seg til å bli enda bedre. Et nytt håp ble tent i meg. Kanskje vi snart var ferdige med dette tullet? Kanskje jeg snart kunne få ham permanent hjem, den stabile gode mannen min. Jeg håpet så inderlig at narkomanen skulle forsvinne.

Morgenen etter var sengen atter tom når jeg våknet. Jeg strakte meg som en fornøyd katt. Jeg undret på om det fantes frokost på kjøkkenet, og en syngende mann. Bare føtter tasset mot kjøkkendøren. Tomt. Stuen? Tom. Bad? Tomt. Det eneste som hang igjen i leiligheten var brutte løfter, og en skuffelse som var til å ta på.

Vit at jeg elsker deg, tross alle skuffelsene. Tross alle svikene. Du lærte meg mang en verdifull verdi, og jeg har dem alle enda med meg. Jeg savner deg, skatten min. Jeg savner pianospill og gitarpilking. Jeg savner deg.